Jeg deltok på et kurs og en mini-forelesning om tradisjonell seljeging, skinnbehandling, skinnskjæring og søm, sammen med 15 deltakere i alle aldre. Dette arrangementet ble organisert av Nasjonalbiblioteket i Oslo. Kurset ble ledet av duodji-lærer Inga Elisa Påve Idivuoma fra Samisk høgskole (Sámi Allaskuvla) og hennes søster, duojár Linn Margrethe Påve. Begge søstrene reiste lang vei fra den svenske siden av Sápmi til Oslo. De vokste opp omgitt av sjøsamisk kultur i Porsangerfjorden i Finnmark, med en mor med reindriftssamisk bakgrunn. I dag er begge gift med samiske reindriftssamer på den svenske siden.
Det er økende interesse for å forske på de materielle sidene ved samekulturen, spesielt håndverk og materialer som historisk har vært brukt langs kysten av Nord-Norge. Selhuden har en særlig plass som et av de mest betydningsfulle materialene. Under kurset lærte vi om forskjellen på fabrikkbehandlet og hjemmelaget skinn. Vi fikk verktøy, instruksjoner og eksempler til å sy små nøkkelringer. I tillegg tok instruktørene med prøver av hjemmeprodusert reinsskinn, slik at vi kunne erfare forskjellene på ulike skintype gjennom berøring og lukt.
Ved fabrikkbehandling brukes kjemikalier for å behandle skinnet. «Når vi gjør det hjemme, bruker vi bare naturlig vierbark, litt salt og skinnol,» forklarte de. Mens vi jobbet med å sy våre første seleskinnstykker, holdt Inga en forelesning: «Dette er slik jeg jobber med elever når jeg underviser. Jeg begynner med dem, arbeidende med hendene. Ofte, når du jobber med hendene, setter det seg bedre i hjernen det du lærer og hører. Dette har til og med blitt forsket på.»
Inga hadde med seg ulike stykker stoff i tradisjonelle gákti-farger (samisk drakt) for oss å innlemme i våre seleskinnnøkkelringer. «Du skal ikke skjule feilene. Det er det som viser at det er skikkelig håndverk,» sa hun.
Jeg fikk også anledning til å dele informasjon om Birgejupmi-prosjektet, vårt arbeid som forskere, og hvordan Mearrasiida og Inga er en del av vårt team. Flere deltakere var allerede kjent med Birgejupmi. Dessverre er det fortsatt liten vekt på å fullt ut utnytte naturressursene og gi tilbake til naturen det som ikke brukes. I sin rolle ved Sámi Allaskuvla samarbeider Inga med Mearrasiida om sjøsamiske spørsmål og fremhever lignende revitaliseringsprosjekter, som å bevare sjøsamisk båtbavoringstradisjon og samle samiske stedsnavn i lokalområder. Hun diskuterte også prosjektets fokus på å revitalisere selen som ressurs for både mat og håndverk, og understreket dens historiske betydning i sjøsamisk kultur.
Inga beskrev hvordan sjøsamisk område har blitt sterkt påvirket av tvangsnorskhetspolitikk, noe som har ført til at mange sjøsamiske mistet språket og kulturen – ofte uten å innse det. Sel har alltid vært en viktig ressurs langs den norske kysten, noe som reflekteres i landskapet, kulturen og tradisjonene rundt seljakt og håndverk. Over de siste 40–50 årene har imidlertid sjøsamisk selvstyre blitt begrenset av norske myndigheter, noe som har ført til økologiske ubalanser. «Det er for mange sel nå,» sa Inga. «Våre grønlandske venner, som kom til Porsanger for å hjelpe med dette revitaliseringsprosjektet, ble sjokkert når de så på våre sel. De la merke til hvor tynne de er fordi de ikke finner nok mat. Denne overbefolkningen av sel, kombinert med andre faktorer, har forårsaket økologiske katastrofer, blant annet at fisk forsvinner fra havbunnen.»
Inga fortsatte å forklare oss om de ulike typene sel, skinnene deres og hvordan de brukes til å lage klær, vesker, sko og skiutstyr. Denne tradisjonen, selv om den har avtatt, er ikke helt tapt. Da Mearrasiida startet sitt revitaliseringsprosjekt, samarbeidet de med inuitteksperter fra Grønland. En inuittekspertpar kom til Porsanger for å lære opp samiske deltakere. Han lærte ut seljakt og skinnbehandling, hun lærte om søm av seleskinn og kjøttforberedelse og matlaging. Den andre delen av kurset fokuserte på å sy spesialprodukter av seleskinn. Inga understreket viktigheten av å bruke hele dyret når en sel slaktes.
Prosjektet inkluderte også matlagingskurs og hvordan man forbereder selkjøtt. «Dette er veldig relevant i dag fordi vi trenger mer mat i verden, og vi har overbefolkning av sel. Det er avgjørende å lære å bruke sel som ressurs,» forklarte Inga. Hun og Linn viste en kortfilm som dokumenterte hele prosessen. «Vi hentet tre seler fra Porsangerfjorden gjennom lokale jegere, og inuit-instruktøren visste hvordan man slaktet dem. Det er meg på bildet. Jeg har erfaring med reinsdyrslakt, så det var ikke så ulikt. Men er de voksne? De var så små. Du kan se hvor tynne de er. I Grønland har de samme selene nesten 10 cm fett, mens våre bare har rundt 2 cm. Det er forferdelig. Jeg hadde håpet at noen fra forvaltningen skulle delta på kurset, slik at jeg kunne dele denne informasjonen.»
Inuit-instruktørene lærte også sjøsamiske deltakere tradisjonelle metoder for å tørke og strekke seleskinn – teknikker som fortsatt brukes i Canada og Alaska. «Vi har navn for alle disse selbittene, noe som viser at denne levende tradisjonen har en omfattende terminologi,» sa Inga.
Hun viste frem en gammel, liten ri av seleskinn: «Dette ble plassert på reindyrets panne og knyttet bak ørene, med ansiktet herfra. Man knyttet den i enden for å styre reinen. Dette er sannsynligvis herdelt skinn, men de som flyttet til kysten med reinen, brukte ofte seleskinn fordi det er mye mykere. Herdet skinn blir raskt hardt og stivt.»
Kurset var en stor suksess, og alle gikk hjem med sin egen håndlagede nøkkelring av seleskinn.
