Kan urfolkskunnskap og kolonialiseringsbevissthet bidra til det grønne skiftet?

Språk er ikke bare et redskap for å formidle kunnskap, men konstruerer også kunnskap gjennom refleksjon og diskusjon, og bruker erfaringer og innsikt til ny mening.

I en artikkel spør filosofi Vetlesen hvorfor vestlig akademia ofte beskriver urfolks syn på natur som romantisk og utenfor vitenskapen (Vetlesen, 2022). Hvorfor avviser samfunnets kritikere urfolks forståelses- og omsorgsmetoder for naturen? Han antyder at dette skyldes at den vestlige verden fortsatt tror at utvikling alltid er positiv og framoverlent, mens mange ser urfolks kunnskap som primitive overtro. Han spør også hvem som egentlig ville ønske å leve som urfolk i Amazonas. Men vi behøver ikke reise så langt—we kan lære av Norges egne urfolk, samene.

Arkæologiske funn viser at mennesker har vært bosatt i Nord-Sápmi i minst 10 000 år. Dette arktiske området strekker seg opp til 70 grader nord, som er den globale nordlige grensen for bosetting. Gjennom tilpasning og sitt forhold til naturen har urfolk opparbeidet kunnskap som viderebringes generasjon etter generasjon. Vi ser på deres kunnskap om å overleve i dette harde miljøet som praktisk og bærekraftig. For eksempel, takket være Golfstrømmen og varme luftstrømmer, kan mennesker i Sápmi drive jordbruk, mens i steder som Cambridge Bay i Canada, bygger inuit hus på stolper og henter vann regelmessig. Isfiske på store innsjøer skjer før jul og etter mai når isen blir for tykk om vinteren.

Bunndenningene i Alta viser hvordan folk på Nordkalotten klarte å leve av naturen. Figuren av mennesker, dyr, fisk og fugler er omhyggelig hogd inn i stein og berg. Disse figurmønstrene viser også hvordan folk jaktet og fanget dyr. Noen forskere mener de markerte høstingssesonger eller fungerte som en måte å videreføre overlevelsesevner på. Blant figurene er også et solsymbol. Solen spiller en sentral rolle i samisk mytologi (solgudinnen Beaivi) samt i samisk musikk og poesi. Solen gir liv, men vi må også beskytte oss mot den—noe som menneskeskapt klimaendring gjør vanskeligere, spesielt i Arktis, som varmes opp mest.

Å leve selvstendig er et universelt mål for mennesker og en sentral del av sosialt arbeid. Det samiske ordet for dette er «birge». Conradi Nielsen (1932–1962) beskriver «birgit dego hâlddašit eallima» som å mestre livet eller ta vare på seg selv. I sitt forskningsarbeid presenterer Nymo (2011) «birgen» som en samisk filosofi. Denne artikkelen diskuterer fire former for «birgen» og om dette tradisjonelle kunnskapsbegrepet fortsatt er relevant og kan bidra i den grønne omstillingen. Disse er: å handle med ydmykhet og leve med lite («eleš, birget unnanaččain»), utnytte ressursene optimalt («ákkástallat»), viktigheten av gjentatt bruk og tilknytning til et sted («gullevašvuohta»), og å kommunisere med naturen som om alle ting har en sjel («gulahallat luondduin»).

Det er ikke nok å ha kunnskap; den må også anerkjennes og verdsettes i praksis (Henriksen et al., 2019b). Dette inkluderer å være bevisst på effektene av kolonisering av urfolk (f.eks. norskisering av samene), som påvirket språk, kultur og måter å tenke på (Thiong’o, 1986). I 2014 inkluderte Den internasjonale føderasjonen av sosionomer (IFSW) urfolkskunnskap og bevissthet om kolonisering i sin definisjon av sosialt arbeid:

Definisjonen anerkjenner at sosialt arbeid påvirkes ikke bare av vestlige teorier og praksiser, men også av urfolkskunnskap. En arv etter kolonialisme er at vestlig kunnskap ofte har blitt verdsatt mer, mens urfolkskunnskap har blitt devaluert. Denne definisjonen har som mål å erkjenne at urfolk over hele verden har sine egne verdier, kunnskaper og måter å overføre disse på, og har bidratt betydelig til vitenskapen. Sosialt arbeid ønsker å adressere og snu kolonialismen og hegemoni ved å lytte til og lære av urfolk, noe som fører til mer kulturelt tilpasset praksis både lokalt og globalt.

Å være bevisst på kolonisering og anerkjenne urfolkskunnskap er avgjørende for å bryte ned undertrykkende og manipulerende verdensbilder. Smith (1999, s. 98) definerer dekolonisering som (vår oversettelse):

Decolonisering forstås nå som en langvarig prosess som involverer politisk, kulturell, språklig og psykologisk frigjøring fra kolonial makt, hvor ideologier og kontrollmekanismer skapt gjennom koloniseringen fortsetter å undertrykke og påvirke hvordan mennesker ser på verden og sin plass i den.

En post-kolonial dekoloniseringen skjer vanligvis i tre faser: erkjennelse av skader, forsoning og oppreisning (Henriksen et al., 2019a). Dessverre hopper vestlig sosialt arbeid ofte over de to første fasene og går rett til oppreisning. Kanskje kan vårt «dobbeltperspektiv», hvor vi kombinerer urfolks- og vestlig kunnskap og forståelsesmetoder, inspirere til mer motivasjon og innovasjon i den grønne sosiale forståelsen? Men først litt om metodene og de teoretiske perspektivene.

Kalstad (1999, 2005) refererer til det samiske ordtaket «birget vaikko čáhcegeađgge alde» (å klare seg på en liten, steinet holme).

Vår tilnærming er basert på perspektivet kalt «to-øyne seende» (Bartlett et al., 2012; Peltier, 2018). Dette konseptet stammer fra eldre Albert Marshall fra Mikmak (Cree)-folket i Canada, som sa (Bartlett et al., 2012, s. 335):

«Å se med ett øye med styrken fra urfolks måter å vite på, og å se med det andre øyet med styrken fra vestlige måter å vite på, og å bruke begge øynene sammen.»

Dette perspektivet hjelper med å samle og akseptere både urfolks og vestlige verdensbilder og forståelsesmetoder for mennesker og natur på en rettferdig og samarbeidende måte. Å bygge tillit og vilje til å samarbeide er nøkkel. Under skriveprosessen hadde vi jevnlige møter og gjennomførte litteratursøk med stikkord som klimautfordringer, globalisering, urfolks verdensoppfatning av naturen og grønt sosialt arbeid. Vi vurderte kritisk de utvalgte tekstene, inkludert vår egen, ved bruk av diskursanalyse (Neumann, 2002/2021). Denne metoden fokuserer på hvordan språk reflekterer og former sosiale, politiske og kulturelle realiteter. Språk er ikke bare et verktøy for å dele kunnskap, men også en måte å skape og forstå den gjennom refleksjon og diskusjon. Å utforske alternative begreper og perspektiver hjelper oss med å forstå samfunnet vi lever i bedre.

Klær og utstyr repareres, og oppholdet på sommerboplassen regnes som en «billig ferie», hvor man også kan fiske eller ta sommerjobb, for eksempel med gjerdearbeid.

Mange forskere (Descola, 2006; Hessen, 2020; Krenak, 2021; Vetlesen & Henriksen, 2022) mener at for å stoppe klimaendringene, må vi gjøre et stort skifte i hvordan vi ser på naturen. Dagens perspektiv — antropocen — behandler naturen som noe som er her for å tilfredsstille eller underholde oss. I stedet bør vi inkludere et urfolks animistisk perspektiv, hvor alt i naturen har en ånd og er som en slektning vi kan kommunisere med. Ifølge brasiliansk urfolksfilosof Krenak (2021), må vi slutte å behandle jorden som et objekt og fjerne skillet mellom mennesker og natur. Jorden er vår åndelige mor, og trær, elver og fjell er våre slektninger vi kan snakke med. Filosofen Bruno Latour (2011) ser heller ikke denne relasjonen som slektskap, men innrømmer at vi ikke lenger kan stole utelukkende på vitenskapelig språk for å forstå naturen. Vi må akseptere at det finnes ulike måte å forholde seg til steder, ikke-menneskelige enheter og teknologi på—dialog og oversettelse kan bygge broer mellom oss og den nære verden. Descola (2006) konkluderer med at for å redde planeten, må vi gå fra en enkel naturalistisk forståelse (mange kulturer, én natur) til en flerlinja forståelse (én kultur, mange naturer). Klimaendringene påvirker alle, og krever at alle kulturer samarbeider og lærer av naturens mangfold.

Man skulle heller ikke ønske seg for mye, men ta det man fikk tildelt: «Guhte ollu hálit, son uhccán fidne» (Den som ønsker alt, får lite).

I Sápmi, spesielt blant reinbeitedrivere, refererer «birge» til bruk av lokale, fornybare naturressurser for å opprettholde kulturen og bosetningen, beskyttet av reindriftloven. En rapport om hvordan samene bruker naturen (Utmarksutvalget, 2016) forklarer at «birgejumpi» og «birget» beskriver høsting direkte fra naturen gjennom hele året—en kjerne del av samisk livsform. Selv bosatte samer har lang tradisjon for bærekraftig høsting. Andersen (2010) studerte dette i en samisk kystnæringsregion. Folk ser også på «birget» som å akseptere livets opp- og nedturer og finne mening uten å klage. Troen på at livet er forhåndsbestemt kan være trøstende, særlig i møte med motgang. Til tross for alvorlige problemer med mental helse, stoffmisbruk og overgrep, har mange samer tro på naturens helbredende kraft og respekt for den («soabalašvuohta»). Denne praksisen er basert på å respektere naturen og erkjenne at mennesker er avhengige av den, som beskrevet av Turi (2008).

Voksne hadde alltid en god grunn for dette.

I et prosjekt om eldre samer som bor hjemme (Munkejord et al., 2021), snakker alle om å høste mat fra naturen. Anders sier han av og til føler seg utålmodig hvis han har lite å gjøre eller ikke kan dra til fjells. Han kjøpte en ny ATV for å dra kona ut for å fiske og plukke bær. De lever enkelt, med bare et grunnleggende telt, og gjør ting som å plukke bær, hugge ved og fiske som ørret—og lagre det til vinteren (Anders, 92).

«Eleš» betyr en person som kan overleve uten mye mat. Nielsen (1979) snakker også om «birgistit» og «birgijik ve uccážžáin-ge», som betyr å klare seg med lite. Parets høsting fra naturen bidrar til lokal, bærekraftig selvforsyning. Et samisk ordspråk sier: «Du kan klare deg selv på en liten, steinete øy», som betyr at du må gjøre det beste ut av det du har. De kjøper ofte brukt utstyr og reparerer klær, og vurderer en sommer på sin sesongbaserte bosetting som en «rimelig ferie»—for å fiske eller jobbe midlertidig.

Ideen om «birge unnanaččain» (å leve med lite) brukes også ved et familieveiledningssenter (Indre Finnmark, 2005). Å være selvforsynt kan noen ganger gjøre at familier er mindre villige til å søke hjelp, fordi de ser det som et tegn på svakhet, men dette kan også stamme fra negative erfaringer med myndigheter. Noen ser på det som en måte å beskytte sin verdighet og unngå kulturell smerte på.

Regelen var at de som hadde bygget gammen, hadde førsterett til bruk hvis området var fullt.

Utmarksutvalget (2016) understreker at i samisk «meahcásteapmi» (høstingspraksis fra naturen) har menneskene alltid brukt ressurser forsiktig. De tok bare det de trengte, uten å overutnytte. For eksempel bruker samene reinsdyrblod, skinn og sener til mat, klær, verktøy og ornamenter. Slyngplanter brukes til ild og bark til verktøy. Når de samler inn fisk eller egg, lar de noen bli igjen slik at dyrene kan formere seg. De mener man ikke bør ønske seg for mye—«Guhte ollu hálit, son uhccán fidne» (“De som vil ha mye, får litt”). Hvis du setter ut et nett, kan du stole på at fisken vil komme.

«Máddo» er en legendær skapning—fisk, fugl eller dyr—som er mektig og kan skade mennesker hvis de ikke respekterer naturens grenser. For å unngå problemer jaktet og fisket samene innenfor naturens grenser og behandlet dyrene med respekt. Fra de slakte dyr brukte de alt: blod, hov, hoder, organer og skinn.

For eksempel sa en reindriftsutøver under andre verdenskrig (Henriksen & Hydle, 2018) at reinsamlere klarte seg godt—de hadde nok mat, skinn til sko og ressurser for overlevelse, til tross for krigen. Både unge og gamle lærte å utnytte ressursene, ofte med forståelsen av at ingenting skulle kastes bort. En samisk eldre beskrev hvordan de holder fryseren full av kjøtt og fisk, og mener det er riktig å bruke alt fra naturen som en del av dagliglivet (Berit, 78).

Planter—røtter, bark, saft og blader—brukes også til bygging, isolasjon, medisin, drikke og husholdningsartikler.

Med profesjonell terapi lærer mange å åpne seg og snakke om sine problemer.

«Gullevašvuohta» betyr tilhørighet til et sted eller område. Kramvig (2020) skriver at land kan ses på som ens hjem. I samisk tenkning innebærer dette å respektere at en familie eller et fellesskap har rett til å samle ressurser der. Men andre familier kan også høste fra samme område, og dele og samarbeide.

Natur finnes ofte i områder med gode vekstforhold. Folk brukte først disse områdene til mat og ved, og fikk deretter rett til å bruke dem. De fant sine egne spesielle steder de kunne vende tilbake til gang på gang.

En person husker at som barn tok de en bærplass som «min», og spurte «Dá lea mu mihttu» (“Dette er min plass”). Dette eierskaps- eller tilknytningsbegrepet kan også henge sammen med å merke fiskesteder eller andre ressurser. I dag gjenspeiles denne tradisjonelle forestillingen om «gullevašvuohta» i de pågående konfliktlinjene om grunneierrettigheter, slik det ærer i Finnmarkskommisjonens arbeid. Ulike familier eller grupper bruker samme land til ulike tider—plukker bær, jakter eller henter ved—etter avtale.

Begrepet styrkes gjennom sesongbaserte aktiviteter, som å kutte ved før sankthans og lagre til vinteren. Dette gjentatte bruken fremmer tilknytning og ansvar. Enkle hus (»gammor») bygget av familier deles også av andre, så lenge de respekterer byggmesterne. Hvis et fjøset ikke vedlikeholdes eller brukes mer, kan det returneres til naturen.

Eleš: I et prosjekt med eldre, hjemmeboende samer (Munkejord et al., 2021), er alle opptatt av naturbasert høsting.

«Gulahallat luondduin» betyr å lytte til eller forhandle med naturen. I stedet for å være herrer eller eiere, sees mennesker som likeverdige som jobber med naturen. Mange samer følger tradisjonen med å spørre om tillatelse og vise respekt når de entrer et sted—og legger merke til landets «stemmen». De kan hilse på eller takke stedet ved ankomst og avreise, og anerkjenne landskapet som en slags person eller partner (Kramvig, 2020).

Ifølge Oskal (2000) handler dette om personlige og kollektive bånd til steder. Å huske forfedre og historier er avhengig av å inkludere landskapets stemme. Krenak (2021) spør om vestlig samfunn har glemt disse slags relasjoner. Han deler at fjellene i hans landsby noen ganger virker å si: «Ikke snakk til meg i dag» eller «I dag er bra for fiske eller dans».

I Norge samlet Hodne (2005) nærmere 2000 tradisjonelle værtegn og beskrivelser av hvordan folk tolker vær og naturfenomener.

I semiotisk kommunikasjon (Fuglestad, 1993) bygges virkeligheten opp ved å tolke tegn—vår forståelse avhenger av hvordan vi ser og tillater oss å tilskrive mening. I motsetning til enkel faktaoverføring involverer denne prosessen refleksjon over symboler og historier som former vårt verdenssyn. I arbeid med endring er det viktig å forstå hvordan mennesker konstruerer sin virkelighet. Et eksempel fra en eldre samisk kvinne (Anna, 84) viser hvordan hun finner tilknytning og trøst i å observere naturen og skapninger rundt seg, noe som beroliger henne og gir en følelse av å ikke være ensom.

Fuggeli og Ingstad (2001) sier at god helse avhenger av harmoni mellom indre følelser og ytre miljø. Vi har alle et «indre landskap»—en opplevelse av sted eller tilhørighet til naturen som gir oss mening. Å opprettholde disse relasjonene gjennom praksiser som reinbeiting eller naturbasert livsførsel viser motstandskraft. Til tross for utfordringer som dårlig mediedekning, lav inntekt og politisk press, kjemper mange samer for å beholde reinbeitingen, fordi de har en dyp forbindelse til dyr, jord og kultur. Det er også en måte å bevare språk og identitet.

Klimaendringer og grønn kolonialisering

«Birge» og tradisjonell kunnskap er truet av klimaendringer. Under et møte 21. april 2022 mellom Sametingets sosialkomité og Nesseby kommune, ble det rapportert at reinbeiteområdene sto overfor en krise i 2020 på grunn av tung snø og is, noe som gjorde det vanskelig for rein å finne mat (Ittelin, 2022). Regjeringen innvilget over 50 millioner kroner for å hjelpe. Klimaendringer (Norvang et al., 2022) forårsaker lignende kriser igjen i Finnmark (Oskal et al., 2022). Reindriftsutøverne jobber døgnet rundt, noe som er fysisk og mentalt krevende.

Men «birge» er også under trussel fra det samene kaller «grønn kolonialisering» (Lund et al., 2020). Et eksempel er Nussir kobbermalm-prosjektet i Kvalsund, hvor miljøorganisasjoner, reindriftsutøvere og fiskere er imot et nytt gruvedrift-prosjekt med avfallslagning i fjorden. I en artikkel spør Velo & Belgaux (2022) om Sennja vil velge mer gruvevirksomhet eller reinbeiting, ettersom EU vurderer mange metaller som essensielle for den grønne omstillingen.

Reindriftsutøvere og miljøgrupper møter kraftige motstandere med store ressurser. Et planlagt vindkraftanlegg i Finnmark (Vik et al., 2022) tilbyr lav strømpris i 30 år dersom lokalsamfunnet godkjenner. Den lokale lederen sa ja, men miljøorganisasjonene er imot og mener tilbudet er ufornuftig. Selskapet tilbød tidligere 122 millioner kroner for at reindriftsutøverne skulle akseptere prosjektet, men kontakter nå enkeltbeitedyrkere med store beløp—uten å forklare hvorfor.

Juridiske konflikter oppstår også: i oktober 2021 avgjorde Høyesterett at vindturbinene på Fosen brøt samiske kulturrettigheter. Reindriftsutøvere, Sametinget og miljøgrupper krever deres fjernelse. Tidlig i 2023 ble det protester i Oslo der folk blokkerte regjeringsbygninger, noe som førte til løfter om å fremskynde saken og en offisiell unnskyldning for forstyrrelsen. Forhandlinger om vindturbinenes fremtid pågår fortsatt.

Reindrift og naturvern konfronteres med sterke motparter med store ressurser.

Henriksen, Hydle og Kramvig (2019) understreker at anerkjennelse av kolonisering og dens skader er nødvendig før vi kan arbeide mot forsoning og oppreisning. Det første steget er ofte en unnskyldning, som Norges regjering ga urfolk for de «stjålne barna» som ble fjernet fra familiene deres gjennom tvangsfjansing (unnskyldningen i 2009 av statsminister Kevin Rudd). Men en unnskyldning er ikke nok; ekte dekolonisering krever garantier om at skadene ikke vil skje igjen.

For eksempel, selv etter unnskyldningen, står urfolk fortsatt overrepresentert i barnevernssaker. Tilsvarende utfordringer finnes innen miljøskader; mange hevder at den pågående ødeleggelsen av naturen viser at vi ikke har adressert kolonialarven på ordentlig måte. Regjeringene argumenterer ofte for at gruvedrift og vindkraft er nødvendig for den grønne omstillingen, selv i urfolksområder.

Sosialarbeidere må ha bevissthet om koloniseringens vedvarende påvirkning, og fra et post-kolonialt perspektiv er det vårt ansvar å avdekke og utfordre disse skadelige virkningene (Henriksen et al., 2019a). Det er også viktig å utvikle ferdigheter til å megle mellom urfolksamfunn og myndigheter—det Turner (2006) kaller «ordkrigere»—som kan jobbe for urfolksrettigheter innen maktstrukturer.

Selskapet har tidligere tilbudt reindriftsområdet 122 millioner kroner, en avtale de takket nei til.

I dette kapitlet fokuserer vi på samisk «birge»-kunnskap, opparbeidet gjennom langvarig bosetting i det harde arktiske miljøet. Mens «birge» er universell, kan samisk animistisk syn på naturen—som slekninger med ånder—være mer bærekraftig enn vestlige natursyn i antropocenen. Vi framhever fire sentrale aspekter: *eleš* (ydmykhet), *ávkkástallat* (ressursbruk), *gullevašvuohta* (tilhørighet) og *luondduin gulahallat* (å rådføre seg med naturen). Vi mener at denne tradisjonelle kunnskapen er bærekraftig, selv om den forsvinner raskt, men den kan fortsatt oppleves i samisk reinbeiting og blant eldre i Sápmi.

Det er viktig å anerkjenne og inkludere denne urfolkskunnskapen i sosialt arbeid og den grønne omstillingen. Kunnskapen eksisterer, men den krever anerkjennelse og bevissthet om koloniale historier for virkelig å bli verdsatt og brukt. Vi foreslår å utvikle felles kunnskap gjennom to-øyners seende som en metode for å skape rettferdige og inkluderende tilnærminger i grønt sosialt arbeid.

Et eksempel er Australiens offisielle unnskyldning i 2009 fra statsminister Kevin Rudd for «tapt generasjon»-tiden, da myndighetene fjernet tusenvis av urfolksbarn gjennom omsorgsovertakelser og adopsjon.

1. Hvordan kan perspektivet «to-øyners seende» opprettholdes? Kan denne tilnærmingen også brukes i andre former for sosialt arbeid?
2. Reflekter over hvor realistisk det er å endre vårt syn på markedet og kjøpekraft mot å «leve med mindre».
3. Hvordan kan vi gi naturen en mer meningsfull stemme?

IFSW påpeker at sosialarbeidere må være bevisste og aktivt bekjempe de negative virkningene av kolonialisering.

• Andersen, K. B. (2010). «Å berges» – en studie av brukererfaringer fra et kystsamisk område. I A. o. S. Silviken, Vigdis (Red.), Samisk psykisk helsearbeid. Nye landskap, kjente steder og skjulte utfordringer (s. 226–252). ČálliidLágádus.
• Bartlett, C., Marshall, M., & Marshall, A. (2012). Two-eyed seeing and lessons learned from bringing Indigenous and Western knowledges together. Journal of Environmental Studies and Sciences, 2, 331-340.
• Samskaping gjennom two-eyed seeing kan være en metode for samarbeid og kunnskapsutvikling innen grønt sosialt arbeid.Meningsfulle verdier for par – i en samisk kontekst. NTNU, Tromsø.
• Hvordan kan vi gi naturen en mer meningsfull stemme?Relevante publikasjoner fra Det britiske akademi 139, 137-155.
• Familievernkontoret (2005). Om kulturell sensitivitet i behandling. En teoretisk tilnærming og metodutvikling i flerkulturelle settinger. Indre Finnmark familieavdeling.
• Fuggeli, P., & Ingstad, B. (2001). Hvordan mennesker ser på helse. Nordisk tidsskrift for primærhelsetjeneste, 30(121), 3600-4.
• Fuglestad, O., & Mørkeseth, Elisabeth. (1993). Kommunikasjon som meningsproduksjon. I Fuglestad & Mørkeseth (Red.), Kommunikasjon som kulturmøter (Bd. 5). Rogaland videregående skole.
• Gjerde, J. M. (2010).Steinaldersteinbilder og landskap: studier av steinalderens bergkunst fra Nord-Finnmark [PhD-avhandling, Universitetet i Tromsø].
• Gray, M., Coates, J., Yellow Bird, M., & Hetherington, T. (2013). Decolonizing Social Work. Ashgate.
• Henriksen, J. E. (2013). Fra avvisning til avdekking av seksuelt misbruk i små samfunn. I B. P.-H. Bø & O. Stenberg (Red.), Sosialarbeid i nye arenaer – stemmer fra Nord. Orkana.
• Henriksen, J. E., Hydle, I., & Kramvig, B. (2018). Soabahallan. Samisk mekling i reindrift. UiT Norges arktiske universitet.
• Henriksen, J. E., Hydle, I., & Kramvig, B. (2021). Samisk reindrift som en motstandsdyktig livsform. I H. N. Weaver (Red.), The Routledge International Handbook of Indigenous Resilience (s. 14). Routledge. https://doi.org/10.4324/9781003048428
• Henriksen, J. E., Hydle, I., & Kramvig, B. (2019a). Bruk av en dekolonisert forståelse i helbredelse. I J. E. Henriksen, I. Hydle, & B. Kramvig (Red.), Anerkjennelse, forsoning og gjenoppretting (s. 302). Orkana.
• Henriksen, J. E., Hydle, I., & Kramvig, B. (2019b). Anerkjennelse, forsoning og gjenoppretting. Å anvende en dekolonisert forståelse i sosialt arbeid og helbredelse. Orkana.
• Hessen, D. O. (2020).Verden på kanten. Res Publica.
• Hodne, Ø. (2005).Populære værtegn: 1900-værsignaler fra hele landet. Cappelen.
• Ittelin, T. (2022, 25. april). Beitekrise er en samfunnskrise. Ságat, s. 10-11.
• Kalstad, J. K. (1999).Reindriftspolitikk og samisk kultur – en uløselig konflikt? Sámi Instituhtta.
• Kalstad, J. K. (2005).Birget – konseptet i samisk kultur. Høgskolen i Finnmark.
• Kramvig, B. (2020). Landskap som hjem. Norsk antropologisk tidsskrift, 31(1-2), 88-102. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2020-01-02-08
• Krenak, A. (2021).Ideer for å forsinke verdens ende (S. Normann, overs.). Camino.
• Latour, B. (2011). Fra multikulturalisme til multinaturalisme: Hvilke metoder bør lede nye samfunnsvitenskapelige eksperimenter? Nature and Culture, 6(1), 17. https://doi.org/10.3167/nc.2011.060101
• Lund, S., Gaup, P., & Somby, P. J. (2020). Vindkraft eller reindrift (Rapport 3, Utgivelse. Motvind Norge og Naturvernforbundet i Ávjovárri).
• Muller, L. (2007). Dekolonisering: refleksjoner og implikasjoner for sosialt arbeid. Community, Children and Families Australia, 31(1), 79-84.
• Munkejord, M. C., Hætta, S., Eira, J. B., Giæver, A., Henriksen, J. E., Mehus, G., Ness, T. M., & Silan, W. (2021). Å bli voksen i urfolksamfunn [Fotobok]. Susannefoto Forlag.
• Møllersen, S. (2009). Stillhet som samtykke—eller ikke: Kultur og samhandling med samiske pasienter. Utposten, (8), s. 14-18.
• Neumann, I. B. (2021).Innledning til diskursanalyse. Betydning, materialitet og makt. Fagbokforlaget. (Opprinnelig fra 2002)
• Nielsen, K. (1932–1962). Samisk språkordbok basert på dialekter i Polmak, Karasjok og Kautokeino. Universitetsforlaget.
• Nielsen, K. (1979). Samisk språkordbok. Internasjonal utgave. Universitetsforlaget.
• Norvang, K., Utsi, J. A., & Eira, B. R. (2022). Forskere advarer om tøffe vintre med tung snø—reinbøndene rammes hardt. https://www.nrk.no/sapmi/klimaendringene-gir-store-konsekvenser-for-reindrifta-1.15277264
• Nymo, R. (2011).Helse- og omsorgspraksis i samiske utkantområder i Nordland og Troms: daglige praksiser – «Man skal ikke gi opp, og man bør ta seg tid til å hjelpe.» Universitetet i Tromsø.
• Oskal, M. S., Balto, P., Eriksen, A. M., & Grønmo, S. F. (2022). Ny beitekrise i reindriften: Det er tøft.
• Oskal, N. (2000). Om natur og reinskomfort.RANGIFER, 20(2–3), 175-180.
• Peltier, C. (2018). Bruk av to-øyne seende: Urfolksforskning med deltakende handlingsforskning. International Journal of Qualitative Methods, 17(1). https://doi.org/10.1177/1609406918812346
• Riber, K., & Lindvig, D. (2011). Narrativ og evidensbasert behandling av kompleks traumatisk stress. Psyché & Logos, 32, 515-540.
• Sara, P. A. (2007).Å leve med lite: Hvordan reinbeitedrivere uten eget land har det i vestfinnmark. Høgskolen i Finnmark.
• Smith, L. T. (1999).Decolonizing Methodologies. Research and Indigenous Peoples . Zed Books / Otago University Press.
• Thiong’o, N. W. (1986).Decolonizing the Mind. Heinemann.
• Turi, A. L. B. M. (2008). Kautokeino-prosjektet—fra krisetiltak til forebyggende arbeid, 2006–2007. Samarbeid mellom Kautokeino kommune og Samisk nasjonalt forskningsinstitutt for mental helse.
• Turner, D. (2006).Dette er ikke en fredspipe. Mot en kritisk urfolksfilosofi. Universitetet i Toronto.
• Utmarksutvalget. (2016).Meahcci—en grunnmur for identitet, kultur og birgejupmi. Sametinget.
• Velo, P., & Belgaux, C. (2022, 24.–30. juni). Vil Sennja velge stein eller rein?Morgenbladet, 24, s. 6.
• Vetlesen, A. J. (2022, 4. januar). Primitive overtro? Klassekampen.
• Vetlesen, A. J., & Henriksen, J.-O. (2022). Etikk i klimakrisens tid. Res Publica.
• Vik, S., Børfjord, F. N., & Jakobsen, R. (2022). Si nei til veldig billig strøm i 30 år.