Å bli invitert til Arctic Dialogue i Potsdam ga BIRGEJUPMI en viktig arena for å reflektere over hva samskaping i arktisk forskning faktisk betyr i praksis, utover politisk språkbruk og prosjektstrukturer. Diskusjonene utspilte seg i en kontekst som aktivt samlet urfolksrettighetshavere, forskere, beslutningstakere og kunnskapsbærere, og skapte rom for utveksling mellom svært ulike institusjonelle og erfaringsmessige posisjoner.
I den første sesjonen delte Per-Henning Mathisen (Saami Council) og Ilaria Sartini (RIFS|GFZ) innsikter fra BIRGEJUPMI-prosjektet, ikke som en ferdig modell for «beste praksis», men som en pågående prosess formet av forhandling, læring og av og til friksjon. I stedet for å presentere samskaping som en fast metode, framhevet diskusjonen det som en levd relasjon som krever tid, tillit og kontinuitet. Delingssirkelen som fulgte, åpnet rom for at deltakerne kunne snakke mer fritt om egne erfaringer, hva som muliggjør samarbeid, og hva som altfor ofte avbryter det. Disse samtalene synliggjorde en gjentakende bekymring: forskningsplaner stemmer sjelden overens med de langsommere rytmene som trengs for å bygge og opprettholde meningsfulle relasjoner.
Den andre sesjonen flyttet fokuset mot strukturene som former selve forskningen, særlig finansieringssystemene. Moderert av Nina Döring (RIFS|GFZ) utforsket diskusjonen hvordan finansieringsrammer enten kan muliggjøre eller begrense mer rettferdig arktisk forskning. Prof. Catherine Dussault (University of Ottawa) bidro med perspektiver fra Canada, hvor urfolksprinsipper for datastyring som OCAP® og FAIR i økende grad preger debatten om forskningsetikk og infrastruktur. Hennes refleksjoner understreket at fleksibilitet i finansieringsdesign ikke er en teknisk detalj, men en forutsetning for meningsfullt samarbeid, spesielt når urfolkspartnerne er involvert som rettighetsbærere.
På tvers av begge sesjoner oppstod en felles tråd: behovet for å tenke om arktisk forskning som noe som ikke bare produseres, men som opprettholdes gjennom relasjoner. Dette inkluderer å erkjenne ansvar utover prosjektgrenser, å verdsette ulike former for kunnskapsuttrykk, og å sikre at samarbeid ikke opphører når finansieringen tar slutt.
For BIRGEJUPMI understreket Arctic Dialogue at samskaping ikke er et mål, men en praksis som kontinuerlig må forhandles om innenfor — og noen ganger mot — eksisterende institusjonelle strukturer.
