Å leve med overflod, å leve med utvinning
Én ting som skilte seg ut i samtalen vår med dr. Haliehana Stepetin fra Akutan i Aleutene, var hvor dypt industrielt fiske preger hverdagslivet. Akutan har færre enn hundre fastboende innbyggere, men et av Nord-Amerikas største anlegg for sjømatprosessering er lokalisert der. I fiskesesongen kommer rundt 1 500 arbeidere fra andre steder for å foredle fisk som landes av fartøy som opererer i Beringhavet.
For urfolkssamfunn skaper dette en slående kontrast. Unangax̂-folket, som er urfolk i Alaskas Aleutene, fortsetter å fiske og høste fra havet til selvberging, for det meste i liten skala ved bruk av sjarker og redskaper, i sterk kontrast til den kommersielle fiskerinæringen. Deltakelse i de kommersielle fiskeriene er en viktig økonomisk mulighet for lokalbefolkningen. Og det finnes mange programmer, spesielt opprettet av Aleutian Pribilof Island Community Development Association for regionen (andre CDQ-er – community development quota-organisasjoner opprettet under Magnuson-Stevens Act) har programmer som støtter lokalbefolkningen i å delta i kommersielle fiskerier, særlig gjennom IFQ-programmet (Individuell fiskekvote).
Dr. Stepetin beskrev dette som en del av en lengre historie. Siden russisk kolonitid, altså fra midten av 1700-tallet (fra 1741), har Aleutene i hovedsak blitt behandlet som et sted hvor ressurser hentes ut. I dag har artene endret seg fra pelsdyr til fisk: pollock, torsk, kveite og krabbe – og mønsteret er fortsatt det samme.
Kongekrabbe: fra lokal mat til global vare
Vi var særlig interessert i rødkongekrabbe. Dr. Stepetin forklarte at folket hennes kjente til og høstet kongekrabbe lenge før utviklingen av industrielt fiske. Krabber ble samlet sesongvis langs kysten, men de var aldri en viktig matressurs fordi mange andre marine ressurser var tilgjengelige. De er en del av en gruppe matvarer som regnes som tidevannsmat og som bidrar til kostholdet, men som ikke er basismat – noe som betyr at de er langt vanskeligere å bevare til vinteren eller over lengre perioder.
Situasjonen endret seg med veksten i det kommersielle krabbefisket på 1900-tallet. Industrielt fiske ekspanderte raskt, bestandene gikk ned, og tilgangen til fiskeriet ble konsentrert hos større aktører, særlig på 1970- og 1980-tallet. Før fiskerireguleringer ble innført, fungerte fiskeriet i stor grad som et «derbyfiske», der fiskerne konkurrerte om å fange så mye som mulig på kortest mulig tid så lenge de kunne. Fraværet av effektive kvoter førte til overfiske og bidro til kraftige nedganger i bestandene av kongekrabbe og opilio-krabbe. Bestandene av opilio-krabbe har gått ned de siste årene. Fiskeriet ble først nylig åpnet for denne arten etter mange år med stengning (les her). Ettersom bestandene gikk ned, ble forvaltningstiltakene stadig mer restriktive, og tilgangen til fiskeriet ble begrenset til kommersielle aktører. I dag krever deltakelse i kongekrabbefisket vanligvis fartøyer, utstyr og kapitalinvesteringer som er utenfor rekkevidden til de fleste lokale urfolksbeboere. Dr. Stepetin påpekte at norske fiskere spilte en betydelig rolle i utviklingen av de kommersielle fiskeriene i regionen, og tok med seg fartøyer, teknologi og kapital. Dette bidro til en bredere historie der eksterne interesser fikk kontroll over lokale marine ressurser. I dag deltar mange urfolksbeboere i fiskeriene, men de er som oftest ikke eiere av båter. I stedet er de underordnet og henvist til roller som dekkshånd, med knapt noen mulighet til å ha egen båt eller konkurrere på samme nivå som de kommersielle fiskeselskapene som nå dominerer fiskeriene.
Hva kan vi lære av hverandre?
Samtalen vår viste også at urfolkssamfunn over hele nordområdene står overfor ulike utfordringer. I samiske områder dreier diskusjonene seg ofte om samforvaltning, lokal beslutningstaking og urfolks deltakelse i styringen. I Alaska er situasjonen formet av en annen historie med innfødte selskaper, føderale etater, industrielt fiske og storskala ressursutvinning.
Forskjellene er viktige, men det er også likhetene. Samfunn i begge regioner spør hvordan folk kan opprettholde forholdet sitt til fisk, elver og kystmiljøer samtidig som beslutninger i økende grad tas andre steder.
For Birgejupmi er det nettopp derfor nord-til-nord-dialog betyr noe. Målet er ikke å kopiere løsninger fra ett sted til et annet, men å lære hvordan ulike urfolkssamfunn reagerer på felles press fra industrielt fiske og eksterne investeringer, endrede økosystemer og skiftende styringssystemer.
