Under ledelse av Áslat Holmberg, tidligere president i Samerådet, ble paneldiskusjonen brukt til å be deltakerne reflektere over følgende spørsmål:
“Hvordan kan urfolk i elver arbeide for å ta vare på sine hjemelver og videreføre rettighetene til både elver og mennesker gjennom internasjonalt samarbeid? Under det internasjonale urfolksmøtet for laksefiskende urfolk i 2024 ble det utarbeidet en erklæring fra urfolk som lever av laks (Kárášjohka-erklæringen IISPN – Kárášjohka-erklæringen) for å slå fast hvor viktig laks er som grunnlag for framtidig velferd for laksefolkene. Hva er de mest effektive måtene å få myndighetene til å lytte og handle på de ulike punktene i erklæringen? Hvilke virkemidler kan brukes for å oppnå anerkjennelse av elvenes og elvefolkets rettigheter både lokalt og på den internasjonale scenen?»
Panelsamtalen ble arrangert i samarbeid mellom UiT Norges arktiske universitet (UiT) og Sharing Our Knowledge-prosjektet, International Indigenous Salmon Peoples Network og Riddu Riđđu. Deltakerne hadde vært sentrale i arbeidet med å utvikle Karasjok-erklæringen. Panelet ble bedt om å komme med levedyktige framtidsløsninger sammen med Riddu-publikummet. Deltakerne var Jon-Christer Mudenia (Sametinget i Norge), dr. Shelley Denny (Mi'kmaw Nation på Unama'ki; Unama'ki Institute of Natural Resources/UINR), Miyuki Daorana (urfolkssekretariatet i Arktisk råd), Autumn Adams (Yakama Nation), Maggie Mills, IISPN (International Indigenous Salmon Peoples' Network), og Ida Hydle (UiT) og Birgejupmi-prosjektet (Birgejupmi.eu).
Ida Hydle presenterte resultater fra feltarbeidet i Birgejupmi, med vekt på den sammensatte krisen som truer atlantisk laks, sjøsamisk fiskekultur og arktiske kystøkosystemer. Denne krisen kan ikke reduseres til én enkelt årsak, som invasjonen av pukkellaks. Norske myndigheter har svart med omfattende barrierer og uttak av pukkellaks i 63 elver, til en kostnad på 72 millioner kroner i 2025 (7,2 mill. euro). I tillegg har de innført fiskeforbud og stengninger i både fjorder og elver. Dette kan sammenlignes med fiskeforbudet i Yukon-elva i sju år, innført av kanadiske og amerikanske myndigheter. Feltarbeid og tverrfaglig dokumentasjon peker likevel på et sammensatt og kumulativt sett av pressfaktorer: pelagisk trål- og notfiske som tar ut små pelagiske arter, uregistrert bifangst av voksen laks, påvirkning fra industriell akvakultur som lakselus, fiskeslam, rømming og genetisk innkryssing, habitatødeleggelser fra bunntråling, inkludert tapte korallrev, nordgående transport av forurensning via kyststrømmer, og fremfor alt mangelfull statlig koordinering mellom etater, kunnskapsbasert kontroll og forvaltning. Tradisjonelt sjø- og elvefiske etter laks er et levende kulturelt fundament for sjøsamiske samfunn, slik det er for alle urfolk i elver i hele Arktis. Generelle forbud risikerer å føre til tap av livsgrunnlag og kultur – praksiser og språk. Denne alvorlige situasjonen krever økosystembasert forvaltning som setter urfolkskunnskap i sentrum, tillater begrenset fiske til eget behov og pålegger full rapportering av fangst fra havgående trålere og notfartøy samt observatører om bord på havgående trålere og notfartøy. I tillegg er det behov for å etablere trålfri/notfri sone 24 nautiske mil utenfor fjordene. Samlet sett er det behov for å styrke tverrstatlig ministerielt samarbeid med urfolks rettighetshavere og bærere av tradisjonell kunnskap, samt arktisk og nordlig tverr-urfolks samarbeid og kunnskapsutveksling, slik BIRGEJUPMI-prosjektet er et eksempel på.
