I juni 2026, på vår North-to North Dialogue-tur, tilbrakte vi – Ida Hydle og Stephan Dudeck – fire dager på den svært interessante og for oss 11.Oceans Past Initiative XI (OPI XI)-konferansen ved University of Victoria, på Vancouver Island (Britisk Columbia, Canada). Det var en rik, variert og svært interessant opplevelse. Forskere fra mange ulike fag presenterte arbeidet sitt, med særlig sterk vekt på Stillehavet, fra Alaska i nord til Patagonia i sør på østsiden av Stillehavet, og fra Kamtsjatka i nord til New Zealand i sør på vestsiden. Personer i alle aldre og på ulike karrierenivåer, fra masterstudenter til professorer, presenterte viktig forskning.
I overraskende stor grad handlet mange av presentasjonene om urfolk, bærekraft og måter å høste, fiske og jakte på som viser hvor viktig historisk kunnskap er for bærekraft i dag. Selv om de fleste presentasjonene fokuserte på marine arter, kyst- og elvemiljøer samt jakt, innsamling og forvaltning av marine ressurser, var vårt samlede inntrykk at det er behov for at svært ulike forskningsfelt møtes i felles og samarbeidende forskning. Dette omfattet arkivforskning, arkeologi, antropologi, biologi, oseanografi, statsvitenskap og andre disipliner.
Konferansen hadde hovedsakelig fokus på havets historie. Vekten lå derfor ikke så mye på nåtiden som på fortiden, og mye av arbeidet sprang ut av arkeologisk, historisk og miljøvitenskapelig forskning. Samtidig ga det å holde konferansen i Victoria en særlig sterk forbindelse til nåtiden gjennom samarbeid med urfolksgrupper.
Omtrent halvparten av presentasjonene vi deltok på handlet om samarbeidende forskning med urfolk, mens den andre halvparten var mer tydelig fokusert på historisk og miljøvitenskapelig forskning. Det var også mange presentasjoner om andre havområder enn Stillehavet, inkludert Atlanterhavet. Flere av disse omhandlet historien til europeiske maritime imperier og historisk fiske og marin utvinning.
Dette skapte en interessant kontrast. Konferansen handlet om fortiden, men nåtiden var svært synlig gjennom vektleggingen av samarbeid med urfolk og gjennom økologiske spørsmål som har klar betydning i dag. Samtidig virket det å være en geografisk ubalanse. Slik vi oppfattet det, var det mye større sannsynlighet for at presentasjonene om Stillehavet koblet historisk forskning med samarbeid med urfolk, samtidige kamper for selvbestemmelse og arbeid for å gjenoppbygge urfolksstyring og bærekraftige relasjoner til miljøet.
Det overrasket oss at dette perspektivet var mindre synlig i noen av presentasjonene vi så fra andre verdensregioner. Samtidig er det viktig å understreke at Oceans Past først og fremst er en konferanse om historisk forskning. Det er ikke primært en konferanse om samtidens oseanografi, globale politiske spørsmål eller dagens urfolksbaserte tilnærminger til bærekraftige miljørelasjoner. Disse temaene kom fram gjennom enkelte forskningsprosjekter som knyttet historisk arbeid til samtidige problemstillinger.
Oceans Past Initiative beskriver seg selv som et globalt forskningsnettverk som arbeider med å forstå langsiktige endringer i marine systemer og menneske–hav-relasjoner gjennom arkeologi, historisk økologi og miljøforskning. Et av de viktige målene er å bruke kunnskap om fortiden til å informere framtidig bevaring og fiskeriforvaltning. Denne forbindelsen mellom fortid og framtid var svært tydelig til stede på konferansen, selv om konferansen i seg selv først og fremst handlet om miljøhistorie.
Inntrykket var at initiativet har utviklet seg ut fra en sterk interesse for maritim historie og historisk fiskeriforskning, og at det i økende grad har utvidet seg mot spørsmål om urfolkskunnskap, samarbeid og moderne miljøforvaltning. Selve konferanseprogrammet gjenspeilet denne bredere orienteringen, med temaer som urfolks havkunnskaper, havforvaltning og tilhørighet, og læring av tidligere sammenbrudd og gjenopprettinger for å informere framtidig politikk og forvaltning.
Noen av presentasjonene var mindre direkte relevante for vårt eget arbeid fordi de ikke tok for seg perspektivene til urfolks- og lokalsamfunn eller de særlige praksisene gjennom hvilke samfunn gjenoppretter forholdet til land, kyst og vann og arbeider for selvbestemmelse. Men det var også mange presentasjoner i nettopp denne retningen, og disse var særlig viktige og interessante for oss, og mange av dem var knyttet til Stillehavet. Det var også noen relevante presentasjoner fra Sør-Amerika og andre regioner, knyttet til urfolk, marinbiologi og naturvitenskap.
For oss var det særlig interessant å se forskning på gjenoppretting av kyster og arkeologisk forskning på kystmiljøer, samt nye naturvitenskapelige metoder for å undersøke den dype fortiden og knytte den til urfolks svært samtidige forskningsagendaer. Ett eksempel gjaldt kamskjellhager som urfolksgrupper er interessert i å restaurere, noe som fikk forskere til å undersøke historien til disse hagene og bruken av marine ressurser i dem. Denne historiske forskningen ble deretter kombinert med naturvitenskapelig forskning på forholdene som gjør at kamskjell overlever og trives, hvor store de kan bli, og hvordan de fungerer som del av folks matressurser. Forskningen tydet på at tradisjonelle urfolksmåter å vedlikeholde og høste i kamskjellhager på kunne skape forhold som var gunstige for kamskjellvekst, mens industrielle former for høsting og forvaltning kunne ha andre og til dels mindre gunstige effekter. Det som var særlig interessant, var kompleksiteten i den urfolkskunnskapen som var involvert. Det handlet ikke bare om å samle kamskjell på stranden eller la dem være i fred. Folk endret strendene ved å bygge steinmurer og andre strukturer, og disse endringene påvirket temperaturregimer, sedimenter og andre økologiske forhold. Naturvitenskapelig forskning kunne påvise noen av de økologiske virkningene av disse praksisene. I den forstand viste forskningen hvor kompleks urfolks miljøkunnskap kan være.
Rovdyrrelasjoner var en annen viktig del av dette bildet. Forholdet mellom mennesker og sjøoter har særlig konsekvenser for forekomsten av kamskjell. Sjøoter høster også kamskjell, og endringer i rovdyratferd og i sjøoterens utbredelse kan derfor påvirke mengden kamskjell på strendene. Dette viste hvordan menneskelig forvaltning kan påvirke et langt bredere sett av relasjoner innen marine økosystemer. Forskerne diskuterte hvordan kamskjellhager, eller mer generelt slike konstruerte tidevannssoner, også kan påvirke andre marine arter, inkludert blekksprut, sjøpølser, tare og andre organismer.
Det var også presentasjoner om fiskefeller og andre steinstrukturer bygget langs kysten. Slike strukturer finnes mange steder i Stillehavet, inkludert det vestlige Stillehavet. Det fikk oss til å undre på om det fantes sammenlignbare strukturer rundt Atlanterhavet som vi aldri hadde hørt om. Vi kjenner til skjellmøddinger og andre opphopninger av marine rester, også eksempler i Østersjøen, som viser hvor dypt mennesker har utnyttet marine ressurser i fortiden. I samtaler med folk som er involvert i initiativet, fikk vi også vite at konferansen har utviklet et sterkere urfolksperspektiv de siste årene. Dette ser ut til å gjenspeile en bredere endring i akademia, der urfolk i økende grad deltar i universitetsutdanning og akademiske diskusjoner på mange ulike felt, inkludert både naturvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap. Den samme utviklingen kan sees i Arktis. Det skjer en viktig endring i forholdet til kunnskap og dens plass i akademiske fag.
Et annet viktig poeng vi hørte flere ganger fra urfolksledere og aktivister, var at politikere ofte mangler kunnskap om fortiden. Vi tenker særlig på at høvding Clifford Atleo understreket at politiske beslutningstakere ikke vet nok om historien, og at dersom de var bedre informert om fortiden, ville beslutningene deres om framtiden bli bedre. Dette resonnerte sterkt med konferansens overordnede argument. Hvis vi vil bygge en bærekraftig framtid, må vi ta historisk kunnskap i betraktning, noe som ikke bare handler om å samle historisk informasjon. Det betyr også å forstå relasjonene, praksisene og kunnskapsformene gjennom hvilke mennesker har levd med marine miljøer over lange tidsrom. Dette var en av de viktigste lærdommene fra konferansen: fortiden er ikke bare noe som skal rekonstrueres av historikere og arkeologer. Den kan også være en viktig ressurs for samtidige urfolksgrupper som søker å gjenopprette forholdet til marine miljøer, styrke styring og utvikle bærekraftige framtider.
