Dette er den andre bloggen i Ida Hydles serie fra Karasjok, der hun følger den pågående rettssaken som antropolog. Saken reiser grunnleggende spørsmål om hvem som skal ha eierskap og forvaltningsrett til land, vann og elver i Karasjok kommune, inkludert rettigheter til jakt, fiske og uttak av naturressurser. Det står på spill om disse rettighetene tilhører lokalbefolkningen eller staten. Karasjok er Norges nest største kommune, med et areal på om lag 5 000 kvadratkilometer.
Finnmark, som de norske statsmyndighetene selv omtalte som en koloni ved begynnelsen av det 20. århundret, har en helt annen rettslig stilling under norsk lovgivning enn resten av landet. Den historiske omtalen av Finnmark som en koloni er fortsatt viktig. I dag eies og forvaltes grunnen i regionen av FeFo (Finnmarkseiendommen), kjent på engelsk som Finnmark Estate. Selv om FeFo er en selvstendig juridisk enhet og ikke et statlig organ, oppfatter mange i Karasjok det som en forlengelse av den norske staten. Sett fra dette perspektivet fortsetter forholdet mellom samiske lokalsamfunn og statlige institusjoner å bære preg av arven etter fornorskingen, om enn i ulike former i dag.
Med om lag 96 % av befolkningen i Karasjok som oppgir at de er samiske, reiser saken også viktige spørsmål knyttet til folkeretten og urfolks rettigheter. I 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk, og anerkjente sine forpliktelser overfor urfolk. Den norske grunnloven anerkjenner også statens ansvar for å legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sin samfunnsform. Folkeretten er derfor en viktig ramme for å ta opp samiske rettigheter til land, vann og tradisjonelle næringer.
Men loven er én ting, og myndighetenes praksis er noe annet. Anerkjennelse av rettigheter i loven blir ikke alltid omsatt i praksis. Saker som Fosen, Melkøya og Øyfjellet illustrerer de vedvarende spenningene mellom statlig politikk, industriutbygging og samiske rettigheter. Disse konfliktene har reist alvorlige spørsmål om vern av samiske interesser, gjennomføring av rettssikkerhetsgarantier og særlig oppfølgingen av domstolsavgjørelser om urfolksrettigheter.
Karasjok-saken har vært behandlet tre ganger: to ganger av Finnmark jordskifterett, som er Finnmarkseiendommens (statens) egen domstol for tvister om land, og én gang av Høyesterett, som er ankeinstansen for Finnmark jordskifterett. I 2024 kom Høyesterett til, med seks stemmer mot fem, at Finnmarkseiendommen – staten – fortsatt skal eie og forvalte Karasjok kommune. Likevel sendte den saken tilbake til befolkningen, og ba den til slutt om å dele Karasjok inn i mindre områder, med en oppfordring om at de lokale befolkningsgruppene i Karasjok skulle bringe saken inn for Finnmark jordskifterett en gang til.
De samiske bygdelagene i Karasjok har gått sammen og blitt enige om å bringe saken inn for Finnmark jordskifterett igjen. Der er vi i dag. Rettsforhandlingene finner sted fra 6. til 30. oktober på Karasjok samfunnshus, og vårt BIRGEJUPMI WP5-medlem Ida Hydle sitter i tilhørerbenken hver dag, lytter til advokatene, snakker med folk i pausene og noterer svært interessante opplysninger om samene og deres forhold til, i historisk rekkefølge, de svenske, dansk-norske og norske statene – fra 1400-tallet til i dag – slik advokatene legger det fram i saken. Det finnes også dokumentasjon som viser at samene var her først, med spor som dateres 2 000–3 000 år tilbake i tid.
Ingen av dette blir rapportert i Norges store aviser, knapt en setning eller et bilde på TV.
9. oktober la advokatene som representerer bygdelagene i Karasjok fram betydningen av Birgejupmi på samisk språk og som et verdensbilde. Birgejupmi samler samiske kosmologiske og ontologiske forståelser, uttrykt gjennom hverdagspraksiser, tradisjoner og relasjoner til verden omkring oss. Begrepet er sentralt for å forstå hva som står på spill i Karasjok-saken. Det fremhever gjensidigheten mellom lokalsamfunn, felles ressurser og omgivelsene deres, samt ansvaret som følger med å ta vare på disse relasjonene. Denne omsorgen omfatter både mennesker og mer-enn-menneskelige, og anerkjenner forbindelsene mellom mennesker, land, vann og andre levende vesener.
For BIRGEJUPMI-prosjektet vårt er det særlig betydningsfullt å se begrepet i sentrum av en så bemerkelsesverdig rettsprosess. Et begrep som er sentralt i forskningen vår, har blitt en del av en bredere juridisk diskusjon om samiske landrettigheter, kollektiv forvaltning og forholdet mellom urfolks samfunn og deres territorier. Dette gir en viktig anledning til å reflektere over hvordan samiske verdensforståelser og omsorgsforståelser kan bidra til juridiske drøftinger om land, rettigheter og ansvar.
